Jeg løp fra, ikke imot
Utbrent, del 1
Jeg løp fra smerten, ikke imot .
Gründerliv, mye trening, og et høyt turtall sosialt var mine viktigste smertedempere.
Oktober 2018
Det var som om tiden stod stille. Jeg befant meg i et gatekryss midt i Oslo sentrum. Gatekrysset står igjen som et symbol på den dagen jeg kjente at snart var også reservelageret mitt tomt. Jeg beskrev senere tilstanden som der du vet at du må hente ut litt ekstra, for å komme i mål, men denne gang kjente jeg at det snart ikke var mer ekstra. Jeg kunne ikke stoppe, for dette var alt jeg hadde.
Jeg var på vei fra å gjøre et podcast opptak, innom en middag som spontant ble en sosial setting, til å gjøre dagens siste podcast opptak.
Året var 2018, jeg var opptatt av å “redde verden” via mitt engasjement som stylist og foredragsholder med fokus på slow fashion. Podcasten “Stylist med grønt hjerte” ble født
Jeg glemte det viktigste, å redde meg selv.
“Du har jo produsert nesten hele innholdet til magasinet Lene?” - uttalelsen kom fra en venninne som også var stolt av å se resultatet av det jeg hadde gjort på store boards.
Mars 2018
Jeg hadde takket ja til det som fra utsiden så ut som et drømmeoppdrag, styling, og tekst om vårmoten til magasinet for regionens største kjøpesenter. Det innebar tre ulike modeller, hvorav en av dem var en instagram kjendis, en profesjonell modell, og en som ikke hadde vært med på fotoopptak før.
Det var 12 antrekk, alt skulle matche i farge, stil, sideformat, vårens mote - i lys av Vogue, og trendsettende designer. Klærne skulle helst også representere flest mulig av butikkene.
I tillegg hadde jeg min egen agenda som stylist, og foredragsholder med fokus på slow fashion. Det utelukket noen butikker, og det reduserte utvalget. Jeg brukte mine egne råd med #sjekklappen søkte klær laget av naturmaterialer, helst bærekraftig produsert, det var ikke mye å velge i, jeg gikk i hovedsak for norske, eller skandinaviske merker.
Da jeg jobbet som stylist pleide jeg å si at det er lite glamorøst, mer som en sjauerjobb hvor du må kunne løfte minst 15 kilo.
Det var kø av venninner og bekjente som ville være assistent på oppdraget, på bakgrunn av den mannlige modellen. Det var først da jeg ble kjent med meg selv via Human design at jeg forstod hvorfor det ofte var mer stress for meg, enn til hjelp å involvere andre. Samtidig, soleklart kunne jeg hatt godt av hjelp med fysiske oppgaver.
Oppdrag som dette opptok hele mitt vesen i perioden fra planlegging, opp mot dagen for fotopptak der alt måtte falle på plass til minste detalj. Med andre ord typisk for en projektor som absorberer alt fra omgivelsene, og et intenst fokus. Dette varte et par uker.
Det var ikke før jeg stod midt oppi det at jeg forstod ansvaret som hvilte på mine skuldre.
De første signalene begynte etter en dag gående rundt i timesvis på hardt underlag, og i omgivelser som tappet meg, beina sa stopp for første gang.
Sannheten var at jeg var en stylist som mildt sagt mistrivdes på kjøpesenter, jeg valgte alltid bysentrum da jeg hadde oppdrag som personlig stylist.
Dette oppdraget gjorde jeg kun for pengene, en mulighet for større synlighet, og fokus jeg trodde jeg trengte der jeg levde etter én modell om hvordan en skulle skape suksess som gründer.
Jeg gikk til lege med smertene i føttene, han bestilte MR, spurte om jeg trengte en sykemelding? Jeg svarte at jeg ikke hadde mulighet til å ta den i bruk, jeg fikk ros for at jeg stod på. Jeg kjøpte livets første Birckenstock, de hadde kun igjen i sort, jeg synes de var grusomt stygge til meg. Jeg bet i det sure eplet, og lot forfengeligheten ta seg en pause.
Jeg måtte innrømme at de var behagelige på, de har vært en fast følgesvenn hjemme siden.
Jeg måtte ta meg en dag hjemme, og veiledet den ene modellen som skulle rundt og prøve klær via mobil.
“Jeg anbefaler spesialsko, men det er nok ikke fint nok for henne :) “ Sitat fra legen jeg hadde vært hos, lest opp av min fastlege. Vi var enige, han hadde nok rett, det var nok ikke fint nok for meg, det var heller ikke nødvendig. Dette var føttene mine som ga meg signal på det jeg innerst inne visste, men aldri hadde tid til å lytte til. Tiden for høye hæler var helt klart forbi.
MR viste slitasje på tærne, jeg fikk en time hos fysioterapeut for å få tilpassede såler å ha i joggeskoene.
Mens jeg stod hos fysioterapeut og ramset opp aktivitetene: jogging, styrke, tennis, yoga og turgåing hørte jeg meg selv - “det er ganske mye dette Lene”, det var fortsatt bare en hviskende stemme.
Seks år senere var jeg tilbake for nye såler, aktivitetene var borte, likevel stod jeg stødigere i meg selv enn noen gang, selv om jeg fortsatt trengte støtte.
Oktober 2018
Jeg reiste jeg til Oslo med toget, i bagasjen hadde jeg Mac, nyinnkjøpt mikrofon, nesten ferdig skrevet introduksjoner og spørsmål. Jeg hadde avtalt med fire stykker om å gjøre opptak til podcasten, fire opptak på tre dager.
Jeg hadde aldri gjort dette før.
I tillegg hadde jeg avtaler om jubileumsfest av en butikk, og innom to klesagentur for videre samarbeid.
Det hørtes ut som en drømmehelg, på glanset papir. Det var bare på papiret.
Alt dette involverte mye nye mennesker, som jeg virkelig likte å få treffe, men som alt i alt ble for mye. Flere år senere, i lys av mitt Human design kan jeg forstå hvorfor.
Kroppen sa tydelig fra på toget, på vei fra Bryne til Oslo, alt i meg protesterte på det jeg gjorde, en angst som overtok hele systemet. Jeg hadde ikke kjent på angst siden før hjertefeilen ble oppdaget, kroppen prøvde nok en gang å si fra til meg, men jeg valgte å ikke høre etter.
Det er tydelig for meg å se syv år senere at det var min indre autoritet, milt autoritet. En autoritet som er nært knyttet til helse, som opptrer via instinkt og intuisjon. Den er rolig, det er en del fra mitt indre som ikke er masete. Når det virkelig er fare på ferde har jeg erfart at den sier tydelig fra! Jeg har lært meg å observere forskjellen på når noe er utav komfort sonen, som er en annen type frykt. En frykt som er der for fremdrift. Når det noe som ikke er bra for meg og min helse kjennes det helt annerledes ut. Det var ingenting feil med det jeg var på vei til, men jeg hadde ikke den kapasiteten jeg trengte for å gjennomføre det, og samtidig ta vare på meg selv. Når alt kom til alt, var dette egentlig rett invitasjon for meg?
Det er viktig for alle å være tålmodige, men for meg som projektor er det så viktig å kjenne om en invitasjon er rett, ikke bare som noe jeg har lyst til, noe som på overflaten kjennes ut som noe som kan gi meg en følelse av suksess.
Suksess er det vi kan kalle for en signatur følelse for en projektor. Den gang var suksess virkelig noe som lå i det ytre for meg, flere ganger kjente jeg på det med synlighet mer som noe jeg trodde jeg måtte, gjøre / være for å oppnå suksess. Da var denne synligheten til tider ubehagelig, den var ubehagelig fordi det var feil for meg, og min natur.
Som projektor kan jeg kjenne at det ikke ligger i min natur å være er redd for synlighet, men det kan være gamle frykter, erfaringer, generasjonelle traumer, andre sine frykter ol. som ligger til hinder, det kan gjøre at vi blir redde for å vise oss som den vi egentlig er.
Det er viktig for oss som projektorer å være synlige med det vi er her for å bidra med, nettopp for å få de rette invitasjonene. Når det er sagt vil jeg gjerne legge til at dersom jeg sier nei til invitasjon så er det ikke fordi det er noe feil med den, eller de invitasjonen kommer fra, men det er feil for meg.
Jeg var utålmodig av flere årsaker til å få til podcast så raskt som mulig. Drømmen om at bare jeg fikk til det ene, og det andre, tjente mer penger, ble mer synlig osv. da ville livet mitt falle på plass, da ville jeg akseptere, og elske meg selv som det fullstendige mennesket jeg er. Jeg var ikke klar for å gjennomskue egoet, og legge ut på den indre reisen for å møte meg selv med et ærlig blikk
“Den gang var jeg fullstendig oppslukt i det som i mindfulness kalles for: - meg selv som personlig historie, hvor livet mitt oftest handlet om drømmen om noe annet. Det var først da jeg våknet i mitt eget liv at livet virkelig ble levende, fikk dybde, fylde og en bakenforliggende glede som lå der, uansett hvor mye det stormet, både inne, og ute. Indre fred “
Drivkraften bak podcasten, og menneskene jeg snakket med var helt i tråd med det som kom fra det som handler om noe annet enn meg, og mine behov. Saken var bare at jeg ikke hadde tatt høyde for tempoet, slitasjen etter hjertefeilen, at jeg ikke hadde kapasitet til å både ta betalte oppdrag, og lage podcast. Det var heller ingen bra oppskrift for meg som projektor å jobbe på den måten. Uten en stabil tilgang på sakral, livskraft energi, og en udefienert rot som som er sensitiv for stress, press og adrenalin var alt en usunn cocktail for meg og min helhetlige helse
Totalt spilte jeg inn 5 episoder, den siste var en julespesial med Ingrid Bergtun fra Færbrik, men jeg klarte bare gi ut fire episoder før det sa stopp i november. Jeg var overbelastet og hadde ikke kapasitet til å reflektere så mye over hvorfor akkurat da.
Hvorfor podcast?
I 2018 ble jeg oppmerksom på Oprah sin Super Soul podcast via en personlig stylist kunde. Jeg hørte hele serien med Oprah, og Eckart Tolle. Jeg elsker hans tørrvittige humor når han svarer andre på spørsmål om ting som vi mennesker ofte gjør så mye mer komplisert enn det egentlig er. Jeg ble kjent med Eckhart Tolle via Youtube tilbake i 2012, og hørte på en del både seriøse og mindre seriøse astrologer i den perioden. Det var ikke noe jeg snakket høyt om den gang da.
Det var via denne podcasten jeg ble kjent med Gabby Bernstein, en av de nye spirituelle veilederne i vår tid med et tydelig urbant New York image. Det var en utside som passet meg, men også hennes bakgrunn. Hun har en religiøs jødisk bakgrunn, og med min pietistiske kristne oppvekst kjentes det mer hjemme ut å lytte til åndelige veiledere som hadde det som sitt grunnlag. I denne perioden ble jeg ledet til bøker jeg i dag smiler litt av, samtidig var det en del av min reise, og det som ledet meg videre.
Via en populistiske selvhjelpsbok ble jeg overbevist om at jeg måtte begynne å jobbe med en coach, at det å bruke mye penger på en coach viste at du var villig til å investere i deg selv, og dermed ville andre også investere i deg. Som det undersøkende og trygghetsorienterte menneske jeg er når det kommer til relasjoner søkte jeg å jobbe med en coach via nettverket mitt. Det var veldig ut av komfortsonen, men jeg kjente at en endring måtte til.
Jeg henvendte meg til min mor, og fikk den økonomiske støtte jeg trengte. Vi synes alle det var kostbart, men en venninne ga meg et godt perspektiv; ” Se på det som en utdannelse, en god investering”
I dag kan jeg se at det var en god investering, selv om det sett i etterkant ikke var et opplegg som passet min natur. Det var det jeg var mottakelig for da, det var det som åpnet enda mer av mine egne prosesser, selv om det kun skulle være i et business perspektiv.
Jeg fikk den støtten jeg trengte underveis, og det ble en spennende reise for meg. Bøkene jeg fikk tilsendt, oppgavene i den fine notatboken, som små gaver som åpnet opp nye perspektiv i meg. Alt bygget seg opp til at vi skulle ha en hel dag sammen med en workshop delt inn i tre deler, frokost, lunsj og middag med oppgaver både sammen og alene underveis. Det kunne ikke vært mer feil en dette for meg som en klassisk milt projektor, uten et eneste definert motorsenter.
Human design perspektiv
Dette var to år før jeg ble introdusert for Human design, og fikk innsikt i at jeg fungerer som energi typen projektor, som opererer annerledes enn flertallet. I tillegg, som den sensitive personen jeg er, lot jeg meg lett påvirke av andre mennesker fra et ubevisst liv om hva som er det naturlige meg, og hva som skjer når jeg blir påvirket av omgivelsene. Som en annen coach sa et år senere: du sier alltid “ den sier det, og den sier det, men hva sier du Lene?” Jeg var et stykke unna å lytte til min indre autoritet, da jeg lærte om den via Human design kjente jeg den igjen. Det var som å komme hjem i meg selv, selv om det skjedde gradvis, den hadde alltid vært der, jeg hadde bare ikke stolt på den..
Da jeg leste oppsummeringen av det vi hadde vært gjennom syv år senere var det lett å se hva som kom fra meg, og at det blitt værende.
Det som kom fra målene vi satte fra en tankestyrt metode, det jeg trodde jeg måtte være, samt coachens mål på vegne av meg, falt naturligvis bort. Disse tankestyrte målene var også de som tæret på meg, gjorde at jeg brukte energien min feil.
De gjorde kort sagt at jeg opplevde å mislykkes med å være meg.
Et av målene var at jeg skulle starte podcast, mens jeg egentlig likte best å skrive på bloggen jeg hadde den gang. Podcasten ble bra, det er noe jeg kan se tilbake på med stolthet, selv om motivasjonen kom fra “flink pike" som gikk på akkord med både viljen, og adrenalinet mitt. Når jeg ser på mitt Human design kart i dag så er sentrene for både vilje og adrenalin udefinerte, det vil si at jeg ikke har en stabil tilgang på dette i min natur, men er tilbøyelig til å bli påvirket av andre når jeg ikke er bevisst det.
Podcasten hadde et bærekraftig perspektiv, men den var langt fra bærekraftig for meg. Jeg hadde ingen samarbeidspartner, eller økonomisk støtte i å drifte den, den kom på toppen av en usikker økonomisk situasjon fra før. Likefullt var dette mine valg, jeg manglet ferdigheter og metoder for ekte selvinnsikt og dermed ble valgene mine tatt fra et ubevisst sted.
Min profil i Human design kalles for 4/6 der linje 4 handler om nettverk, alle muligheter vil komme fra det nettverket jeg allerede har. På den tiden levde jeg etter en generell business modell om å påvirke flest mulig. Jeg møtte motstand både som projektor og linje 4 da jeg forsøkte etter hustle modellen å være “modig” og kontakte folk jeg ikke kjente, jeg kjente jo i hele meg at det var feil. Der og da var jeg ikke bevisst nok til å skille på forskjellen mellom, utav komfort sonen, og det som var feil.
Jeg trodde alt ubehag handlet om “ut av komfort” og pushet meg selv enda mer.
Selv om en med linje 4 i profilen kan være veldig glad i sosialisering ligger det også et tema om fatigué der nettopp fordi vi gir så mye av oss selv i relasjoner.
Legg til at jeg som projektor har et penetrerende fokus 1:1 hvor det ligger i vår natur å se den andre, at vi kan fange opp mye av det som ikke bare er verbalt så sier det seg selv at vi trenger sosiale pauser.
Det er naturlig for meg å bygge relasjoner over tid, og jobbe med de samme over tid. Da jeg fortalte dette til en slektning med linje 5 i profilen ble hun veldig overrasket. Jeg sa at jeg kunne aldri jobbet som deg tett på, med flere ukjente mennesker i løpet av en dag. Dette er jo noe av det jeg virkelig elsker med Human design, muligheten til å få innsikt og forståelse for forskjellene mellom oss. Med dette verktøyet vil det være lettere å lage rom for våre ulikheter som den del av samfunnet, bedrifter, familier osv.
Dette er bare en liten del av hva 2018 innebar for meg. Jeg har også akseptert, og erkjent at jeg har undertrykt det faktum at jeg med medfødt hjertefeil er født med en annen energi enn det som er normalen, med tanke på at den ble oppdaget så sent som 31 år, og hadde gitt meg en del slitasje. Jeg har levd uvitende med dette som min normal , sammenlignet meg med andre og prøvd å leve opp til det, og veldig ofte helst litt mer. Hadde jeg bare lyttet til kroppen den gang…Jeg husker jeg observerte: når jeg ikke hadde løpt på en uke (noe som var litt krise for meg) så samlet det seg opp energi, og det var ofte de turene jeg hadde mest glede av, og løp best på.
Som en klassisk projektor, har jeg levd mye på energi fra omgivelsene, og hatt vanskelig for å stoppe. Helt til det sa stopp av seg selv. Til deg som er projektor, husk å ta trekke deg litt tilbake i løpet av dagen, kjenn etter hvor du selv er i din egen energi. Selv durte jeg på med et høyt turtall, for lenge.
Masker
Det blonde lange håret kjentes ut som en parykk, 2018 var siste året jeg stripet håret. Samtidig var jeg livredd for å gi slipp på det, hvem var jeg uten? Jeg kjente at det var på tide å finne ut av det før dagen kommer at jeg får grått hår, jeg ville gjerne se min egen farge.
For meg var dette første delen av å kle av meg alle masker jeg hadde båret i det ytre, også ift. til kropp og utseende. Sett i etterkant var det en prosess med å “kle av meg” alt jeg hadde ikledd meg, for så å kle på meg igjen noe som kjennes mer sant ut i meg.
Dette handler ikke om sminke eller ikke, farge håret eller ikke, jeg vil si at både Pamela Andersons nye usminkede look er like ærlig som Dolly Parton sin look helt i den andre skalaen. Det handler om å fremstå ærlig som seg selv, når det indre harmonerer med det ytre.
Jeg er mer glad i meg selv, både kropp, hår og utseende enn jeg noen gang har vært, det har handlet om aksept, og at jeg er i kontakt med en fylde, og glede fra innsiden. Dette er et eget kapitel jeg kan komme tilbake til ved en senere anledning.
Jeg er et menneske som trenger en del refleksjonstid, når jeg gir meg selv det så har jeg noe å dele videre slik at andre kan kjenne seg igjen, eller bli inspirert.
Det som på utsiden ser veldig aktivt ut, som andre lett kan applaudere, er ikke nødvendigvis det som er mat for sjelen din.
Sitte i eget selskap, kontemplere, og kjenne seg hjemme i seg selv, komme frem til hva det er som er mat for din sjel, det kan fra utsiden se veldig passivt ut. Egentlig er det veldig aktivt.
Om å løpe fra smerten
Når vi løper fra vår egen smerte, og lever i uærlighet med oss selv blir vi værende i et liv full av symptomer, i et samfunn som inviterer oss til å dempe symptomene, midlertidig.
Det er lettere å velge kortsiktige løsninger, enn å få rom, og støtte til å møte smerten, gå til roten og bli fri.
Det er alltid noe å fylle på med for å flytte fokuset bort fra oss selv, det er lite rom for å være, ta den tiden som trengs for å møte oss selv der vi til enhver tid er.
Hva er det din kroppslige smerte prøver å fortelle deg? Hva er det angsten din egentlig peker på? Fra hvor i kroppen kommer den fra? Har du egentlig et urolig sinn, eller har du bare et utrent sinn?
Da jeg gikk på vidergående skrev jeg et sitat i en av kladdebøkene, fra den franske filosofen Descartes “ I think, therefore I am” - tydelig var jeget mitt knyttet til det jeg tenkte.
Når vi lever fra et perspektiv av at vi er tankene våre, når vi ikke er i kontakt med vår egen bevissthet så blir det vanskelig å skille hvilke tankerrekker som er rett å gå videre med. Når vi blir urolige av å være alene med tankene våre, er det da fordi vi identifiserer oss med tankene våre?
Eller når vi identifiserer oss med emosjonene våre, blir overveldet av emosjoner, kjenner at vi skammer oss, kjenner at vi er for mye, at vi holder igjen i frykt for hva andre skal tro om oss.
Eller i motsatt ende, vi bruker emosjonene våre som en identitet, blir værende i gamle historier hvor vi dyrker emosjoner knyttet til hendelsene. På den måten går vi glipp av livet i øyeblikket rett foran oss, fordi vi er tilslørt av en identitet vi har skapt oss basert på noe gammelt.
Jeg har levd fra det perspektivet, det ga meg et liv med mye lidelse som jeg bokstavlig talt løp fra. Jeg forkledde min trening med at det var viktig for meg pga. helse, hjertet og ikke minst ga det seg endorfiner som gjorde at jeg kjente meg lett til sinns som det heter. Det er ingenting galt i det, men jeg ikke ville innrømme for meg selv at jeg også gjorde det for å optimalisere livet mitt, med energi, fokus på utseende. Det er det heller ikke noe feil med.
Det som var feilen var at jeg ikke våget og stoppe, ta de pauser jeg trengte. Jeg drev rovdrift på kroppen min. Når jeg stoppet, tok pauser for lenge, kom det uro, en uro det kjentes bedre ut å slå ihjel med svette, jobb eller sosialisering.
Jeg løp fra en smerte jeg ikke ville kjenne på, en smerte som kom fra innsiden som handlet om at bare alt falt på plass på utsiden så ville det indre falle til ro. Fasiten der, er etter min erfaring helt motsatt. Jeg hadde ikke trent sinnet, sinnets kjernemuskulatur, jeg brukte endorfiner fra fysisk aktivitet til å holde det flytende.
Når vi ikke finner fred i sinnet finner vi på mye annet for å dempe støyen. Alt annet, enn å sette deg ned, i stillhet.
Jeg begynte min meditasjonspraksis for et fokusert sinn i 2018, men det tok flere år før jeg klarte å gjøre det til en rutine på linje med å pusse tennene :)
Møte støyen, bli kjent med hvordan våre egne tankemønster fungerer. Trene på å bli en observatør i våre liv, ta valgene våre fra et sted av bevissthet. Trene opp tålmodigheten til å vente, være, komme i kontakt med den stille stemmen i oss selv, den som ikke maser.
Jeg har et helt åpent sola plexus /emosjonssenter , fra et ubevisst sted kan jeg bli overveldet av andre sine emosjoner, og følelser.
Det er ingenting i veien med å vise emosjoner og følelser, men det kjennes helt annerledes ut når jeg i dag kan kjenne om det kommer fra meg. Det er kort vei mellom latter, og tårer hos meg, veldig ofte kommer tårene fra at jeg blir beveget av livet, men også sorg og smerte over det jeg er vitne til enten i eget, eller andre sine liv. Å gråte pga. smerte er noe annet, når vi blir kjent med forskjellen kan vi slippe å bli værende i lidelse. Vi kan la tårene renne gjennom som en renselse, som å rense et sår.
Sår må også få fred til å gro, det er fort gjort å rippe bort skorpa, om smerte er det eneste vi er kjent med, men da blir vi værende i lidelse.
Jeg har under utarbeidelse en egen tekst om emosjoner og følelser i lys av Human design, gene keys og mindfulness. Egenskapene i dette senteret er sentralt i tiden vi er inne i, og fremover.
Når det kommer til trening, jeg har innsett at jeg ikke kommer til å trene igjen som før, det er helt greit. Nå er jeg i bevegelse på en helt annen måte enn før, i tråd med min natur. Jeg aldri hatt så stor kroppsbevissthet som nå,.
Å skrive om dette nå syv åre etter, er på mange måter ubehagelig, ikke fordi det er ubehagelig å dele, men fordi jeg har kjent på smerten jeg kjente på den gang da, i kroppen mens jeg skrev.På hvordan alt adrenaliet og uroen jobbet i kropp, sjel og sin. Det er først nå jeg kan skriv om det fra et perspektiv hvor jeg har et overblikk, uten at jeg har en tilknytting til historien som et offer, eller lever i lidelse på grunn av dette.
I dag har jeg en annen pusterytme, enn den gang. Jeg har pause mellom ut - og innpust. Den gang var det noe jeg ikke reflekterte over, eller var oppmerksom på selv om jeg tidvis gjorde både yoga og avspenningsøvelse
I dag blir jeg dårlig av å høre min egen stemme på tv opptak hvor utsiden så ut som glanset papir, men pusten min var så overfladisk at det smerter meg å høre meg selv snakke. Det er i pausene i pusten jeg kjenner livet i meg, opplevelsen av tid har ekspandert.
“One of the signs that you are on the path of contemplation is that your breathing becomes deeper and more rythmic. However, it takes som time. You may be surprised to hear that there is no breathing exercises given in this book. This is because each person has their own natural breath pattern, and it must emerge naturally from inside you like a butterfly from a pupa.” - The art of contemplation, Richard Rudd
“ Spiro ergo prospero - I breath, therfore I prosper”
Lene 2018 utgaven hadde ikke hatt tid å høre på Lene 2025 utgaven, og det er det ingenting feil med. Livet er en reise, vi kan ikke motta noe vi ikke er klar for å motta før tiden er moden.
Det forskes, og det snakkes mye om hva vi som samfunn kan gjøre ift. utbrenthet. For å sitere min tidligere kloke lege: “det finnes like mange måter å være utbrent på som det er folk som blir utbrent”
Det harmonerer med mitt perspektiv, vi må gi rom for et samfunn hvor det er større rom for individet, det er dit vi er på vei, vi ser allerede hvor mye av de gamle hiearki og samfunnstrukturer som er i oppløsning. Mennesket er i stadig evolusjon, og mennesket i dag må kunne få kunne bli kjent med, hva er rett for meg? Hva gir meg energi, hva tapper meg? Hva er min livsoppgave?
Vi blir utbrent fra å leve et liv som ikke er i tråd med vår sanne natur. Slik sett er det ikke er paradoks at mange i dag blir utbrent når vi har bygget et samfunn som ikke tar vare på hverken naturen eller menneskenaturen i et helhetlig perspektiv.
Når mer, og økt effektivitet virker som eneste mantraet, mens vi egentlig biter oss selv i halen
Fra et helhetlig perspektiv smerter det meg å se konsekvensene av at vi i vårt samfunn stort sett reduserer mennesket til biologi, og dermed blir fysisk trening alene frontet som det beste for å styrke mental helse. På den andre siden så skjer det mye endringer i det jeg vil si, riktig retning. Når det skjer store endringer som tiden vi lever i nå så bringes mye opp i lyset som ikke lengre tjener et godt menneskeliv, vi tvinges til å se på det. Når vi tvinges til å se på det, da kan endringene skje.
Slik har det vært for meg og min prosess, det jeg ikke villet se på, ble jeg tvunget til å se på. Det er det som har satt meg fri.
Vi trenger at hvert menneske fyller opp sin rolle her i livet, og at det er nok.
Vi er ikke her for å bli noe, vi er allerde i det vi blir født.
Hvilken smerte var det jeg løp fra?
Det kommer i del 2, eller 3 av serien utbrenthet